Jeg vil tippe at du, som meg, stort sett deltar i jobbmøter der vi både vet hvem og hvor mange som kommer, samt hva møtet skal omhandle. Ofte forventes det at vi er forberedt, slik at vi bidrar til å få utrettet mest mulig i løpet av møtetiden. Kjenner du deg igjen? Hva da med det motsatte, kan det eksemplifiseres ved jobbintervjusituasjonen? Der er det jo virkelig ikke sånn. Heller preges den av usikkerhet, om hvem og hvor mange som er tilstede, hvilke spørsmål som stilles, øyeblikkssvarene vi gir og, ikke minst, den alltid-eksisterende risikoen som ligger innforstått i møtet, nemlig å ikke få jobben. Flere ganger har jeg tenkt etterpå: «Vel, vel, DET var vel ikke det beste du kunne prestere, Tine»…
Grunnen til at jeg nevner dette, er fordi jeg tror saksbehandlingen i mobbesaker hadde vært tjent med å gjennomføres som jobbmøter, mens realiteten for mange er nærmere jobbintervjuer. Siden overgangen til jobbmøter kun krever noen tastetrykk, burde det enkelt la seg gjøre.
TIPS:
I innkallingen til møter til foreldre, legg ved siste utkast til aktivitetsplanen og informér om deltakerne i møtet.
Fordelene er flere:
- Det er normal høflighet å informere om deltakerne i møter.
- Å gi foreldre anledning til å forberede seg, snakke med sitt barn og kunne bidra konkret og konstruktivt i møter, for eksempel, med nødvendige tiltakstilpasninger, vil øke sjansen for bedre kvalitet og treffsikkerhet for barnet på tiltakene som velges.
- Tipset har potensialet i seg for å redusere tidsbruken i saksbehandlingen, noe som barnet vil tjene på.
- Foreldre vil kunne oppleve seg mer respektert som likeverdige parter, noe som ofte fører til et bedre samarbeidsklima.
Implikasjoner:
- Ingen ny oppgave, kun noen ekstra tastetrykk
- Tiltaksdelen i aktivitetsplanen må anonymiseres, som jo er en rutineendring, og kun være den delen som sendes ut (klipp og lim). Ikke verre.
Effekten av utnyttelsen av innkallingsordningen, kan vise seg stor – på begge sider av bordet, og, ikke minst, for barnet som skal hjelpes 
Tine