92 21 39 96 tine@hoffutvikling.no
Velg en side

Hva tenker vi egentlig om lydopptak? Hvordan stiller du deg til det? Og hva om du først ETTER en telefonsamtale eller et møte finner ut at det du har sagt er tatt opp, hva tenker du om det? Hadde det spilt noen rolle om du hadde visst om det på forhånd? Og, ikke minst, hvorfor melder dette behovet seg for foreldre i mobbesaker? Kan vi snakke om det? Klart, vi kan! 

[Du kan høre episoden her.]

Det kan hende at du ikke har hørt om foreldre som tar lydopptak av telefonsamtaler eller fra møtene. Da har kanskje samarbeidet ikke reist det behovet, det har kanskje ikke blitt nødvendig eller tanken rett og slett ikke har slått deg. Min erfaring er at foreldre tar lydopptak når det som sies over tid ikke stemmer med det som står på papiret, eller når påkjenningene begynner å bli så store for dem at de ikke husker hva som blir sagt i møtene, eller når det blir så mange på møtene at de ikke har en sjanse til å få med seg alle fagrådene som gis av de ulike instanser eller når bare den ene har anledning til å gå på møtet og den andre ønsker å få med seg hva som har skjedd. La oss grave litt i disse årsakene:

  • I sistnevnte eksempel, altså der bare den ene har anledning til å gå på møtet, kan vi vel lett akseptere og forstå ønsker å få med seg det som har skjedd, så den lar jeg ligge.
  • Vi må ikke glemme at foreldre fortsatt bare teller maksimalt to personer, mens det kan delta mange fagpersoner. Nå skal jeg innrømme at jeg har ikke vært i møter med flere enn 15 fagpersoner som representerte det offentlige og en aleneforelder som representerte hjemmet. Ja, og så var jeg der. 15 fagpersoner! Selv på en helt vanlig hverdag for en helt vanlig person, kan nok en slik situasjon både oppleves overveldende og være vanskelig å fange opp alles anbefalinger og råd fra, ikke minst, om det er meningen vi samtidig skal ta noen kloke beslutninger når det gjelder tiltaksforslagene/-justeringene for barnet vårt. Kan vi ikke ha forståelse for dette eksemplet også?
  • For noen oppleves skolen og disse møtene belastende for foreldre. Jeg er jo et skolemenneske, så jeg har spurt. For noen kunne vi like gjerne ha snakket gresk, for andre er det hva tiltak eller justeringer egentlig betyr – for barnet, for tryggheten og hva som egentlig forventes av  foreldrene selv i det som foreslås. Dette er usikkerhet vi lett kan bli flinkere på å møte, slik at ikke møtene oppleves så belastende. Og det leder meg til det siste eksemplet.
  • Når det som sies eller avtales ikke stemmer med det foreldre opplever har blitt sagt eller man har blitt enige om enten ikke oppleves å skje i praksis eller ikke synes i dokumentasjonen, blir foreldre veldig alene med sin oppfatning. Ikke helt ukjent, er også deres opplevelse av dokumentasjonens fordreining av situasjonen, kanskje insinueres feil og mangler foreldrene ikke kjenner igjen hos barnet, eller at foreldrene settes opp mot hverandre på papiret, eller at det hintes til feil og mangler hos foreldrene selv. NÅR denne opplevelsen av å bli utsatt for urett gjentas flere ganger og over tid og der foreldrene ikke opplever å ha noe de skulle ha sagt, så opplever de både avmakt, men også kampvilje. Hold an to sekunder, sa jeg ikke akkurat  (i) utsatt for urett, (ii) gjentas flere ganger over tid og (iii) opplever ikke å ha noe de skulle ha sagt? Hvis vi bytter ut «urett» med «vold», så snakker vi faktisk om definisjonen på mobbing. Det er litt å tenke på og stiller kanskje foreldres bruk av lydopptak i et litt annet lys?

La oss snu mynten og se lydopptak fra skolens side: Hva gjør informerte lydopptak med oss i møter eller telefonsamtaler? Og hva gjør lydopptak vi først finner ut av i ettertid med oss?

Som du vet, er jeg jo en entusiast i arbeidet mot mobbing, og snakker titt og ofte om behovet for bedre kvalitet og direkte effekt for barna av det voksne beslutter og faktisk gjør i dette arbeidet, ikke minst innenfor skolens fire vegger. En slik entusiasme innebærer at jeg er opptatt av profesjonalisering av skolens ansatte og ledelse. Vi tar det en annen gang, men det det betyr når det gjelder lydopptak, er at lydopptak ikke har noen betydning for arbeidet mot mobbing, for saksbehandlingen og heller ikke for skolen. Likevel erfarer jeg at skoler ikke helt sjeldent reagerer i tilfeller der de mistenker lydopptak skjer.

Jeg tenker lydopptak burde ønskes velkommen inn i mobbesaker ut fra følgende punkter:

  • Vi har forståelse for foreldre, der bare den ene har anledning til å delta på et møte. 
  • Vi har forståelse for at mange fagpersoner kan gi mange og til dels motstridende råd og at disse kan være vanskelig å huske. Rådene kan jo også være rettet mot eller ha betydning for foreldrene ved at det er ting de må ta tak i for barnet, som søke behandling osv.
  • Vi har også forståelse for at mange fagpersoner tilstede kan resultere i flere ulike fagspråk. Slettes ikke alle er lærere eller helsefaglig utdannet.
  • Gjør ikke rettferdighetssansen vår at vi også har forståelse for foreldres behov for å ha noe konkret – kanskje et «bevis» – fra møtet for å kunne forsvare seg? Ja, foreldre får referat og de gis mulighet til å sende inn sine kommentarer til referatet, om de mener noe er galt. Det er to MEN her: (i) Eventuelle innsigelser til et referat fører ikke til endringer i selve referatet, men arkiveres som et vedlegg. (ii) Dette vedlegget vil aldri bli hentet frem, for eksempel ved prøving for retten, uten at det er foreldrene selv som henter det frem eller det kan brukes mot foreldrene. Var det meningen antimobbesystemet skulle gjøre foreldrene til profesjonelle saksbehandlere i mobbesaker? Nei, tvert imot, de skal avlastes gjennom aktivitetsplandokumentet, maktskjevheten mellom skole og hjem skal forsøkes utlignet av skolen som den sterkeste part i saksbehandlingen og for skolens ansatte selv, gjelder ingen forpliktelser til å skriftliggjøre sin dokumentasjon. Om en ansatt selv skal «dokumentere» noe av betydning for saken, kan det gjøres skriftlig i form av en logg eller rett og slett noen skriblinger på en gul lapp ELLER i form av et diktat, altså et lydopptak. Jeg lar det ligge her.
  • For det femte, det burde ikke være noen forskjell i hvordan du og jeg opptrer med eller uten lydopptak. La oss stoppe litt opp ved dette. Det er viktig. Som privatperson, har jeg ingen problemer med å se at det HAR betydning om en samtale/møte blir tatt opp eller ikke. Som lærer, har jeg opplevd at min undervisning har blitt tatt opp, og, ikke minst, som leder og antimobbeentusiast. Det jeg tenker da, er at det er uproblematisk. Hvis ikke jeg, i min rolle som lærer, leder eller antimobbeentusiast tåler at det jeg ytrer blir tatt opp, da er jeg rett og slett ikke profesjonell. I min forståelsesverden, skal det ikke være noen forskjell på hvordan jeg opptrer, min faglige prestasjon eller måten jeg behandler andre på – med eller uten lydopptak.

Uansett da, om du måtte mene at regelverkets forhåndssamtykke burde gjelde, tenk over om et lydopptak ville gjør noen forskjell for deg i din yrkesutøvelse – om du hadde følt behov for faglig å yte bedre. Ville du ha oppført deg annerledes, tror du? Bedre? Eller mer ordentlig overfor de andre? Ville du følt deg mer ansvarlig for de lovnader du gir i møtet, tror du? Og da må jeg bare få legge til: Er ikke alle disse spørsmålene med på å heve kvaliteten i din yrkesutøvelse, og dermed være noe positivt? Gjelder ikke det samme i møtene i mobbesaker også, tror du? Jeg spør, du mener.