Vi vet at for at opplevelsene skal kalles for mobbing, må krenkelser (eller erting, som vi kalte det før) har skjedd flere ganger og over tid. Vi vet også at noen barn har så store konsekvenser at de blir traumatiserte. De kan utvikle senskader, og noen få blir diagnostisert med PTSD. Tidsaspektet er interessant her, for mens det ligger et kriterie i antimobbesystemet, om at barn skal stå i disse utrygge situasjonene over lengre tid, leve med avmaktsfølelsen og det å ikke ha påvirkningsmulighet på situasjonen deres, viser forskning at hjernen til traumatiserte barn utvikles annerledes enn hos andre barn. Ole Georg Lillevik ved UiT peker på at hjernen utvikles med tanke på fare, det å være på vakt hele tiden. Andre peker på at det er sansene som utvikles til en sterk muskel og at fare-/stressansene overstyrer refleksjonen, fornuften og logikken. Snakker vi ikke da om at mobbeerfaringene, bokstavelig talt, kan skape hindringer for barna, for kreativiteten, nysgjerrigheten og læring? Hvordan møter vi – privat og faglig, en slik ferdighet?
La oss si et øyeblikk da, at disse barna utvikler ferdigheten i å være i beredskap, altså forventer fare, kan vi da forstå bedre at de kan endre atferd også? Kan vi ha større forståelse for de barna som trekker seg nærmest inn i seg selv etterpå, gjør seg usynlige eller får sosial angst? Hva da med de barna som plutselig begynner å utagere? Vi vet jo at mange barn som utøver mobbing først selv har vært utsatt for mobbing. Kan vi forstå disse barna litt bedre også?
Men hellandussen da, tenker du kanskje, skal skolen forstå i hjel hver enkelt elev? Hvordan skal skolen kunne vite om atferden skyldes mobbing? Null problem, utfordringen ligger ikke der så lenge skolemiljøloven følges. Både plikten om å følge med + dokumentasjonsordningen, for å nevne noe, sørger for at skolen vet. En annen ting vi vet og som jeg nevnte tidligere, er at færre enn antallet barn som får senskader etter mobbing, blir diagnostisert. Kanskje kan vi bli flinkere til å møte disse barna med senskader i bakhodet? Men hva betyr det, helt konkret – både for skole og hjem?
Rent helsemessig, virker det som oppskriften er tydelig:
- Situasjon: Sansene er overutviklet, tankegangen underutviklet.
- Oppgaven er å øve barna i å holde hodet kaldt.
- Hva betyr det: At barnet utvikler evnen til å bruke tankene sine fremfor sansene i ulike situasjoner.
- Verktøyet er deg: Ha i bakhodet at det er sansene barnet møter deg med. De trenger å sanse – føle, at vi er der for dem, med blikket vårt, kroppen, energien og følelsene våre før vi kan begynne å bygge opp tankemuskelen.
Tipset er ikke først og fremst å fokusere på å snakke sammen på hver side av bordet, men heller gjøre noe samtidig, som å spille et spill, sparke fotball, svømme osv. Det det snakkes om trenger heller ikke være mobbing eller erfaringene, men heller fornuft, refleksjoner, logikker om situasjonen dere er i.
Dette, folkens, er jo ting vi alle kan gjøre. Nå faktisk!