92 21 39 96 tine@hoffutvikling.no
Velg en side
«Alle» vet at systemer bare er så gode som effekten av dem er. Hva betyr det i kjølevannet av mobbing i skolen og systemet som er skapt for å beskytte barna? En kjent effekt er bagatellisering.

 

Å oppleve seg bagatellisert gjør noe med en. Gjør det noe med oss voksne, må vi kanskje være villige til å tenke at det kan gjøre noe med barn også? Ikke minst, fordi vi snakker om opplevelsen av å bli bagatellisert etter å ha opplevd mobbing, i en situasjon med stor utrygghet og før voksne får fingeren ut og faktisk skaper forutsetningene for gode hverdager igjen. Ja, for det er barnet som skal få hjelp, ikke sant? Det er derfor systemet er opprettet? Vi glemmer ikke det i møtene mellom voksne?

 

Er vi klar over hvor mye tid som går med i disse sakene?

Det er jammen ikke bare bare for barn å si ifra til voksne, om at de opplever mobbing. Det som venter dem etterpå, må kunne sies å være tidenes lengste ventetid. Først skal de vente på at foreldrene møter skolen og skolen gjør sine undersøkelser. Da har det allerede gått

  • en mandag,
  • en tirsdag,
  • en onsdag,
  • en torsdag,
  • en fredag og
  • en helg.

Jeg tror vi må tenke på det slik, altså hva ventingen faktisk utgjør for barna. En uke består av mange timer – 168 timer for å være nøyaktig. Vi snakker altså om 168 timer med utrygghet, frykt for hva som skal skje og trolig flere erfaringer med mobbing. Fortsatt er vi før noe som helst skjer for barnet, men innenfor skolens frist for innkalling til første møte med foreldrene.

Dveler vi litt ved tallene, venter barnet i

  • 672 timer pr. måned
  • Ca. 4.000 timer et halvt år
  • Ca. 24.000 timer om saken pågår tre år

Og så…

Gi meg navnet på den helsepersonen som sier at dette er bra for barn og unge!

 

Makter vi ikke bli mer effektive?

Nettopp fordi klokken tikker fort avgårde og er så betydningsfull for barna og de unge, er jeg også opptatt av effektiviteten i mobbesaker. Er det noen måte vi kan få opp dampen noe? Og da må jeg bare få spørre:

Hvor effektivt kan et møte bli med 14, 15, 16 voksne rundt bordet? Særlig gjelder jo det i disse sakene, der noen må være forsiktige med hva de sier, for andre lønner det seg å holde en lav profil, noen kan straffes og et par deltakere løper en stor risiko. I tillegg er det møter der alle har ulike ståsteder og forståelser av barnets behov og ingen er eksperter.

Jeg bare spør.

 

Et forslag

Om en skal makte være effektive, klare drive tempoet opp og samtidig finne frem til treffsikre løsninger, vil antallet voksne tilstede i disse møtene kanskje revurderes.

Hva om en setter en ramme på antall deltakere på, la oss si, fem personer?

Kan det la seg løse? Jeg tror det.

Det er kun tre personer som absolutt må være tilstede – læreren og foreldrene, som er de viktigste deltakere. De teller maksimalt tre. Hvis en så rullerer på deltakerne etter hvert som de trengs i saken, for eksempel at en i skoleledelsen byttes ut når PPT kommer inn, at fastlegen byttes ut om Bup kommer inn osv.? Hvis vi så trekker inn helse som én fast deltaker, hvem tenker du er viktigst å ha med som den siste?

Selv om bagatelliseringsbegrepet er velkjent, tenker vi kanskje ikke så ofte på tiden som en faktor i begrepet? Derfor tar jeg det opp, for ventetiden er helt hinsides for et barn som sier ifra, og kanskje er det den største formen for bagatellisering vi utsetter barna for i mobbesaker

  • vente på at vi skal komme i gang,
  • vente på at vi skal bli enige om hva som har skjedd,
  • vente på at vi skal finne et tiltak som funger – igjen, igjen og igjen,
  • vente på at kampen mellom de voksne gir seg,
  • vente på at foreldrene ikke lenger er så bekymret,
  • vente på hjelp,

…men også…

  • vente på at dagene igjen blir fylt med sol og varme, altså med gode venner, uproblematiske og trygge.

 

Ser en på ventetiden med barnas briller på, blir det kanskje ikke så vanskelig å forstå at situasjonen kan bli uholdbar for barna, at de får større utfordringer (enn kan forventes) med å takle skolehverdagen og stadig blir påført merbelastninger etter hvert som saker trekker ut i tid? Kanskje er det heller ikke så rart at nesten halvparten av barn og unge ikke melder fra til oss voksne, om at de opplever mobbing?

 

Nei, jeg tror vi må begynne å se utenfor oss selv, få fokuset tilbake på barnet og vise dem at vi kan bedre enn vi gjør i dag. Det må også systemet. Du, jeg og voksne generelt, klarer oss jo alltids, men det gjør ikke barna! Det er litt å tenke på.

 

God uke 😊